Min psyke blogg – Endelig ro

Det har vært en lang stund siden sist jeg skrev et innlegg på bloggen min. Det har ikke vært mye å skrive om, og tingenes tilstand har ikke vært bra. Det var en periode som varte i 1,5 år, og jeg ønsker at jeg aldri slipper å oppleve en så lang motbakke igjen. I tillegg til de ”vanlige” utfordringene klarte jeg å utvikle en slags sosial angst. Hvordan det gikk til aner jeg ikke, og dette er noe jeg må fortsette å jobbe med for å bli kvitt.

Uansett, nå går det endelig bedre og jeg har 4 uker bak meg med stadig bedring. Nye medisiner og samtaler med psykiatrisk sykepleier (et tilbud via kommunen som er veldig bra, men dessverre lite kjent) har gjort hverdagen mye bedre. Jeg føler meg nærmest normal til tider, og jeg kan ikke huske siste jeg lo så mye som jeg har gjort de siste ukene. Jeg klarer å sortere ting mentalt, og henger meg ikke opp i tanker og negative ting. Det er så godt! Jobben framover består i å bryte barrierer, og jeg har blant annet et par reisemål på lista som jeg håper å få gjennomført i løpet av høsten.

Jeg har god støtte i moren min, broren min og Suro, og jeg føler meg veldig takknemmelig.

Mot normalt. En liten oppdatering.

Jeg tenkte jeg skulle komme med en liten oppdatering. Det er nå en måned etter legebesøk som medførte endringer i medisininntaket. Det hele endte opp med å ikke gå helt etter planen, men shit au..

Nedtrapping og avslutning av Seroxat var tøff. Jeg hang rett og slett ikke med i svingene en stund. Uansett var det greit nok. Jeg visste det ville bli sånn og at det ville gå over av seg selv. Etter 3 uker skulle jeg begynne opptrappingen av en ny medisin som heter Remeron. Det ble bare med et forsøk. Jeg tror jeg fikk hver eneste bivirkning som stod oppført i pakningsvedlegget (halvparten var sikkert inbildning fra min sde, men shit au.. er det party, så er det party!). Jeg fikk hjerteklapp, var trøtt, sløv, hadde smerter i ledd og i ryggen og var fryktelig tørr i munnen. Selv om det var et par spesielle dager skjedde det ting som gjorde at jeg tok det med en god porsjon humor. Jeg forsøkte å snakke i telefon den første dagen, og det hadde en viss underholdningsverdi.

Status etter nedtrapping av et medikament og mislykket opptrapping av et annet er allikevel forhåpningsfull.  Jeg føler sakte, men sikkert at det går bedre med meg. Det er fortsatt variasjoner, men jeg føler meg bedre enn på lenge. Jeg har også valgt å kutte ned på bruken av medisiner som har blitt tatt i tillegg til antidepressive. Dette er noe jeg har valgt å gjøre av egen fri vilje, og disse medisinene har vært av typen jeg har brukt på de aller dårligste dagene.

Jeg håper at dette er et tegn på at det vil gå bedre framover. Jeg ønsker meg en god høst og vinter. Det er flere kulturprosjekter som skal gjennomføres i løpet av kort tid, men for meg er det aller viktigste opptrapping av treningen. Jeg starter med det førstkommende mandag. Jeg blir svett bare av tanken! 🙂

Halvveis! (Min psyke blogg)

Endelig ferdig med nedtrapping av Seroxat (et av to antidepressive jeg har brukt de siste 15 årene). Det har vært 3 veldig rare uker. Jeg har kjent det godt både i hodet og i kroppen. Kroppen har til tider verket, og denne siste uken har vært tung å komme igjennom. Etter de to-tre første dagene uten å ta noe Seroxat begynte å kicke inn begynte humøret virkelig å gå nedover. På en litt mindre dramatisk måte kan du si at jeg de siste dagene har hatt nærkontakt med følelsene mine. Så da jeg begynte å få bursdagshilsener på telefon, på sms, på et par nettsteder hvor jeg er aktiv og på Facebook, var det noen øyeblikk hvor jeg ble ekstra rørt. Så jeg satt her og gråt på min egen bursdag, men det var en “god gråt”, if you know what I mean. Jeg fikk så mye omsorg og omtanke, og jeg er veldig takknemmelig.

Og halvveis. Det betyr at det står en halvdel igjen og den starter i morgen. Da skal jeg begynne opptrapping av en ny type medisin som heter Remeron. Jeg kryser fingre og håper på minimalt av bivirkninger og at det er en medisin som vil gjøre nytta si.

Uansett, mitt motto er at “Alt ordner seg”, og jeg regner med at det vil det gjøre denne gangen også. Til slutt vil jeg bare takke familien, kjæresten og gode venner som stiller opp og er der igjennom gode og dårlige dager. Jeg er veldig glad i dere alle sammen! <3 <3

Nye dager, nye muligheter

I dag har jeg vært hos min nye lege. Etter å ha blitt både anbefalt og etter hvert pushet på for å bytte fastlege føles det veldig betryggende at det viste seg å være riktig avgjørelse. Jeg følte at jeg ble både sett og hørt. Han stilte spørsmål og kom med forslag. Positivt! De neste ukene vil innebære nedtrapping av en av medisinene jeg bruker nå, og etter hvert opptrapping på en ny medisin. Det kan bety tøffe dager, men det skal gå bra siden jeg vet at det er forbigående. Jeg håper jeg slipper for sterke bivirkninger av den nye anti-depressive medisinen jeg skal bruke. Anti-depressive tabletter kan gi en solid nedtur før de begynner å virke ordentlig, og er en ikke forberedt så kan det komme som et slag i trynet. I am ready! Det som blir viktig denne og neste uke er å få på plass mest mulig av det som skal skje på musikalfronten i september og oktober. Det er Musicalsoppstart i september, samt veldedighetsforestilling og kirketurné i oktober.

Legen henviser meg også til samtaler med en kommunal psykiatrisk sykepleier. Det tror jeg vil være bra. Jeg savner samtalene jeg hadde på DPS, hvor sosionomen jeg gikk til fungerte som en slags ”life coach” for meg.

Sommeren 2014 ble varierende. Det var mer dårlige dager, enn gode. Helt på tampen fikk jeg fine dager sammen med Suro, som inkluderte noen dager i Amsterdam. En flott by!

Jeg håper at jeg ut over høsten kan få tilbake litt mer glede og miste et lass av sorger. Det hadde vært noe det!

Det gode øyeblikket

Jeg har vært dårlig siden påsken. Jeg har hatt små  pusterom på en dag eller to i denne perioden hvor jeg har følt meg ok nok til å dra på butikken, handle og gjøre små ærend. Det har vært det beste jeg har følt meg. Jeg har prøvd en annen dossering på medisinene, bare for å bli verre, men etter at jeg gikk tilbake til den tidligere dagsdosen  så har dagene begynt å bli litt bedre for hver dag.

På søndag kveld opplevde jeg det som er så godt, og det er følelsen av at akkurat nå – i dette øyeblikket – har jeg det godt. Jeg hadde lagt meg, og lå og så på film på tv. “The return of the Jedi”, en av mine gamle favorittfilmer. Det å kjenne DEN følelsen ga meg håpet om at det verste er over for denne gang. Jeg merker at jeg gradvis blir lettere i sinnet, og at tankegangen blir normalt positiv. Jeg prøver å sette av tid til å få slappet av ordentlig. Det er noe jeg ikke er spesielt flink til, men jeg merker at det gjør godt å bare ta det helt med ro og ikke gjøre noe annet enn å lese en bok eller se på film.

Nå ønsker jeg meg en stabil juli og august. Jeg vet at jeg kommer til å ha flere dårlige dager innimellom, men det er lettere å leve med noen dårlige dager, enn å konstant leve med de dårlige dagene. Suro kommer om ikke så lang tid, og jeg ønsker meg bra dager når han er her hos meg.

God sommer til alle som leser dette 🙂

Jeg er Psyk

Jeg er en av mange mennesker i dette landet som lever med en dårlig psykisk helse. Og jeg er en av mange som føler skam over å få være så “heldig og privetligert” over å få en slik sykdom. Så tusen takk kropppen min: Du ruler! Ikke nok med at jeg er førti, feit og har begynt å miste håret – jeg skal få lov til å leve med denne utfordringen også.

Jeg ønsker å bryte ut av skammen. Jeg vil frigjøre meg fra den, for denne sykdommen er ikke noe jeg har påført meg selv. Sykdommen er hverdagen min. I en alder av 41 har jeg innsett at det er en følgesvenn jeg vil ha så lenge jeg lever, men jeg vil gjerne ha denne ledsageren i mye mindre grad enn det jeg har hatt spesielt de siste månedene.

Litt bakgrunn.

Det var ingenting i oppveksten og barndommen som skulle tilsi at jeg skulle få disse problemene. Jeg hadde en god oppvekst, og på tross av at foreldrene mine ble skilt da jeg var liten var ikke det noe som i særlig grad gikk ut over meg. Jeg fikk mer enn nok omsorg, og selv om faren min ikke var der, var det nok av andre omsorgspersoner rundt meg. I begynnelsen av tenårene var første gangen jeg begynte å få problemer. Jeg ble utsatt for opplevelser som satte sine spor i en ung persons psyke. Jeg har ikke så lyst til å gå inn på dette. Det er ting jeg har lagt bak meg, og som jeg føler meg ferdig med i dag.

Fra dette og fram til 1999 hadde jeg to-tre perioder hvor jeg gikk igjennom det jeg vil kalle en skikkelig depresjon. Legene var raske med å finne reseptblokka, og det var for så vidt greit. Jeg ble mye bedre og etter hvert helt frisk igjen.

I 1999 gikk jeg skikkelig på trynet. Så på trynet at jeg er sikker på at det smalt, og siden den gang har jeg aldri blitt frisk. Jeg har hatt gode perioder hvor jeg har klart å glemme tingenes tilstand for en stund, men de har aldri vart. Før eller senere kommer det snikende tilbake. Tungsinnet. Teppet går ned, og jeg går inn i meg selv. Jeg var sykemeldt store deler av 2000. Jeg bodde i Oslo da, og hadde flyttet inn dit året i forveien. Det var venner i fagforeningen som fanget opp tilstanden min. De kontaktet meg og lurte på om de kunne hjelpe meg. Enden på visa var at jeg ble internt overført i Telenor til en av avdelingene som er her i Gjøvik. Det var godt å komme hjem, men jeg klarte ikke å fungere som normalt i jobben. En dag var jeg frisk og rask, mens neste kunne jeg være det motsatte. Det ble vanskelig både for meg og arbeidsgiver. Og ikke kunne vite om de du har ansatt dukker opp på jobb eller ikke skjønner jeg veldig godt kan by på stor frustrasjon. Den frustrasjonen har jeg i ettertid fått kjenne på selv etter årene jeg har jobbet med ”Musicals” 🙂

Fra 2001 og fram til 2011 var ingen muligheter uprøvd. Jeg gikk på skole, jeg fikk praksisplass på Kulturkontoret, jeg kom inn på Høgskolen i Lillehammer, men uansett hva jeg gjorde kunne jeg ikke beskytte meg selv mot periodene som kom med depresjoner. Dvs, de månedene jeg var på Kulturkontoret tror jeg faktisk var en av de lengste bra periodene jeg har hatt de siste 15 årene.  Helsemessig fikk jeg god oppfølging via lege og DPS, og i et halvt års tid var jeg dagpasient to dager i uka på DPS sammen med en gruppe andre ”galninger” 🙂 Det var veldig all right. Jeg ble kjent med et par veldig bra damer der, som det alltid er hyggelig å møte på.

Toppen av kransekaka kom i desember 2008 hvor jeg gjennomgikk en operasjon som skulle bidra til å gjøre livet lettere. For å gjøre en lang historie kort: Det gikk ikke sånn. Det ble hardere, og jeg fikk tilleggsplager som bidro til å gjøre livet vanskeligere! Hurra, hurra!

Etter anbefaling fra NAV, som ikke lenger hadde noe ordninger de kunne tilby meg, og fra lege som skjønte at det ikke var så mer jeg kunne gjøre, endte jeg opp som uførepensjonist fra 1. mai 2011. Nok en ting å skamme seg over, men jeg hadde forsøkt de alternativene som fantes i 10 år og dette var den aller siste utveien.

Jeg krymper meg hver gang jeg møter gamle kjente og de spør ”Hva jobber du med om dagen?”. Da er det hyggeligere når de har sett et eller annet om Musicals i avisa, og sier “Du gjør det bra om dagen, ser jeg”. “Du skulle bare visst”, tenker jeg, mens jeg takker pent og smiler.

I dag

Det var selvfølgelig ikke dette livet jeg ønsket meg da jeg var ung, og jeg er glad for at jeg var naiv i mange år og trodde at jeg ville kunne bli bedre. At jeg ville kunne få starte på nytt, og at noen av drømmene jeg fortsatt hadde ikke var uoppnåelige.

Desverre er det slik at du ikke alltid klarer å være en god venn når du er psykisk syk. Jeg kan skrive under på det. Jeg har latt vennskap få seile sin egen sjø og sviktet som venn. Og andre har sviktet meg også. Det er sånn det er. Jeg har klart å styre unna bitterhet eller sårede følelser. Det vil si, i et tilfelle ble jeg veldig skuffet. Det var et menneske som hadde vært i livet mitt så lenge jeg kan huske, og som var så nær at jeg regnet henne som en søster. At hun forsvant var noe jeg aldri hadde ventet og det gjorde skikkelig vondt. Men jeg kom meg over det.

Jeg skriver dette i håp om at det kan gjøre noe bra for meg. Jeg skriver fordi jeg vil prøve å kvitte meg med skammen. Jeg skriver fordi jeg vil bli friskere og fordi å sette ord på ting og la andre få lese det har hatt en positiv effekt for meg tidligere. Sympati og medlidenhet verken ønskes eller trengs (jeg produserer mer enn nok av det selv).

Jeg hadde en periode i vinter hvor tåka plutselig lettet og jeg fikk kjenne hvor godt det kunne være å leve. Jeg fikk for første gang på mange år framtidshåp. Jeg tenkte å begynne å lete etter en liten jobb for sakte men sikkert prøve meg i arbeidslivet igjen. Men så gikk det slik det vanligvis gjør. Uansett hvor mye jeg stritter i mot kommer det jeg kaller for tungsinn, etterfulgt av en lang übertung  periode, som har vært den tyngste siden 2000-tallet.

Når det er som verst orker jeg ikke å ha folk rundt meg. Jeg låser ikke opp når noen banker på døra. Jeg tar ikke alltid telefonen når noen ringer. Jeg vil bare være i fred. Enkelte dager er så dårlige at jeg prøver å sove meg igjennom dem, for jeg blir så jævlig sliten av ”å føle” hele tiden. Ikke får jeg gjort en dritt heller.

Det blir legebesøk om ikke så lenge, og forhåpentligvis kan jeg få han til å se på medisinene jeg bruker, i stedet for å bare øke dosene. En av medisinene har jeg brukt siden 1999, og jeg mener det kan være lurt å se på erstatning til denne.

Jeg prøver å la være å klage på veggen min på Facebook, og jeg vil heller få folk til å smile der ute framfor å legge ut om dagens tilstand. Når den trenden om at man utfordret hverandre om å skrive 3 positive ting 3 rader på rad begynte jeg å tenke. “Hva skulle jeg ha skrevet?” Jeg gikk inn i meg selv som det heter (utrolig god plass der inne!), og i hodet begynte å forme dette innlegget du nå har lest.

%d bloggers like this: