Jeg er Psyk

Jeg er en av mange mennesker i dette landet som lever med en dårlig psykisk helse. Og jeg er en av mange som føler skam over å få være så “heldig og privetligert” over å få en slik sykdom. Så tusen takk kropppen min: Du ruler! Ikke nok med at jeg er førti, feit og har begynt å miste håret – jeg skal få lov til å leve med denne utfordringen også.

Jeg ønsker å bryte ut av skammen. Jeg vil frigjøre meg fra den, for denne sykdommen er ikke noe jeg har påført meg selv. Sykdommen er hverdagen min. I en alder av 41 har jeg innsett at det er en følgesvenn jeg vil ha så lenge jeg lever, men jeg vil gjerne ha denne ledsageren i mye mindre grad enn det jeg har hatt spesielt de siste månedene.

Litt bakgrunn.

Det var ingenting i oppveksten og barndommen som skulle tilsi at jeg skulle få disse problemene. Jeg hadde en god oppvekst, og på tross av at foreldrene mine ble skilt da jeg var liten var ikke det noe som i særlig grad gikk ut over meg. Jeg fikk mer enn nok omsorg, og selv om faren min ikke var der, var det nok av andre omsorgspersoner rundt meg. I begynnelsen av tenårene var første gangen jeg begynte å få problemer. Jeg ble utsatt for opplevelser som satte sine spor i en ung persons psyke. Jeg har ikke så lyst til å gå inn på dette. Det er ting jeg har lagt bak meg, og som jeg føler meg ferdig med i dag.

Fra dette og fram til 1999 hadde jeg to-tre perioder hvor jeg gikk igjennom det jeg vil kalle en skikkelig depresjon. Legene var raske med å finne reseptblokka, og det var for så vidt greit. Jeg ble mye bedre og etter hvert helt frisk igjen.

I 1999 gikk jeg skikkelig på trynet. Så på trynet at jeg er sikker på at det smalt, og siden den gang har jeg aldri blitt frisk. Jeg har hatt gode perioder hvor jeg har klart å glemme tingenes tilstand for en stund, men de har aldri vart. Før eller senere kommer det snikende tilbake. Tungsinnet. Teppet går ned, og jeg går inn i meg selv. Jeg var sykemeldt store deler av 2000. Jeg bodde i Oslo da, og hadde flyttet inn dit året i forveien. Det var venner i fagforeningen som fanget opp tilstanden min. De kontaktet meg og lurte på om de kunne hjelpe meg. Enden på visa var at jeg ble internt overført i Telenor til en av avdelingene som er her i Gjøvik. Det var godt å komme hjem, men jeg klarte ikke å fungere som normalt i jobben. En dag var jeg frisk og rask, mens neste kunne jeg være det motsatte. Det ble vanskelig både for meg og arbeidsgiver. Og ikke kunne vite om de du har ansatt dukker opp på jobb eller ikke skjønner jeg veldig godt kan by på stor frustrasjon. Den frustrasjonen har jeg i ettertid fått kjenne på selv etter årene jeg har jobbet med ”Musicals” 🙂

Fra 2001 og fram til 2011 var ingen muligheter uprøvd. Jeg gikk på skole, jeg fikk praksisplass på Kulturkontoret, jeg kom inn på Høgskolen i Lillehammer, men uansett hva jeg gjorde kunne jeg ikke beskytte meg selv mot periodene som kom med depresjoner. Dvs, de månedene jeg var på Kulturkontoret tror jeg faktisk var en av de lengste bra periodene jeg har hatt de siste 15 årene.  Helsemessig fikk jeg god oppfølging via lege og DPS, og i et halvt års tid var jeg dagpasient to dager i uka på DPS sammen med en gruppe andre ”galninger” 🙂 Det var veldig all right. Jeg ble kjent med et par veldig bra damer der, som det alltid er hyggelig å møte på.

Toppen av kransekaka kom i desember 2008 hvor jeg gjennomgikk en operasjon som skulle bidra til å gjøre livet lettere. For å gjøre en lang historie kort: Det gikk ikke sånn. Det ble hardere, og jeg fikk tilleggsplager som bidro til å gjøre livet vanskeligere! Hurra, hurra!

Etter anbefaling fra NAV, som ikke lenger hadde noe ordninger de kunne tilby meg, og fra lege som skjønte at det ikke var så mer jeg kunne gjøre, endte jeg opp som uførepensjonist fra 1. mai 2011. Nok en ting å skamme seg over, men jeg hadde forsøkt de alternativene som fantes i 10 år og dette var den aller siste utveien.

Jeg krymper meg hver gang jeg møter gamle kjente og de spør ”Hva jobber du med om dagen?”. Da er det hyggeligere når de har sett et eller annet om Musicals i avisa, og sier “Du gjør det bra om dagen, ser jeg”. “Du skulle bare visst”, tenker jeg, mens jeg takker pent og smiler.

I dag

Det var selvfølgelig ikke dette livet jeg ønsket meg da jeg var ung, og jeg er glad for at jeg var naiv i mange år og trodde at jeg ville kunne bli bedre. At jeg ville kunne få starte på nytt, og at noen av drømmene jeg fortsatt hadde ikke var uoppnåelige.

Desverre er det slik at du ikke alltid klarer å være en god venn når du er psykisk syk. Jeg kan skrive under på det. Jeg har latt vennskap få seile sin egen sjø og sviktet som venn. Og andre har sviktet meg også. Det er sånn det er. Jeg har klart å styre unna bitterhet eller sårede følelser. Det vil si, i et tilfelle ble jeg veldig skuffet. Det var et menneske som hadde vært i livet mitt så lenge jeg kan huske, og som var så nær at jeg regnet henne som en søster. At hun forsvant var noe jeg aldri hadde ventet og det gjorde skikkelig vondt. Men jeg kom meg over det.

Jeg skriver dette i håp om at det kan gjøre noe bra for meg. Jeg skriver fordi jeg vil prøve å kvitte meg med skammen. Jeg skriver fordi jeg vil bli friskere og fordi å sette ord på ting og la andre få lese det har hatt en positiv effekt for meg tidligere. Sympati og medlidenhet verken ønskes eller trengs (jeg produserer mer enn nok av det selv).

Jeg hadde en periode i vinter hvor tåka plutselig lettet og jeg fikk kjenne hvor godt det kunne være å leve. Jeg fikk for første gang på mange år framtidshåp. Jeg tenkte å begynne å lete etter en liten jobb for sakte men sikkert prøve meg i arbeidslivet igjen. Men så gikk det slik det vanligvis gjør. Uansett hvor mye jeg stritter i mot kommer det jeg kaller for tungsinn, etterfulgt av en lang übertung  periode, som har vært den tyngste siden 2000-tallet.

Når det er som verst orker jeg ikke å ha folk rundt meg. Jeg låser ikke opp når noen banker på døra. Jeg tar ikke alltid telefonen når noen ringer. Jeg vil bare være i fred. Enkelte dager er så dårlige at jeg prøver å sove meg igjennom dem, for jeg blir så jævlig sliten av ”å føle” hele tiden. Ikke får jeg gjort en dritt heller.

Det blir legebesøk om ikke så lenge, og forhåpentligvis kan jeg få han til å se på medisinene jeg bruker, i stedet for å bare øke dosene. En av medisinene har jeg brukt siden 1999, og jeg mener det kan være lurt å se på erstatning til denne.

Jeg prøver å la være å klage på veggen min på Facebook, og jeg vil heller få folk til å smile der ute framfor å legge ut om dagens tilstand. Når den trenden om at man utfordret hverandre om å skrive 3 positive ting 3 rader på rad begynte jeg å tenke. “Hva skulle jeg ha skrevet?” Jeg gikk inn i meg selv som det heter (utrolig god plass der inne!), og i hodet begynte å forme dette innlegget du nå har lest.